Hvorfor ikke et ex-libris? Bokeiermerkets storhet og fall på 1900-tallet

🇬🇧 The following text is the manuscript for my evening talk about Norwegian Exlibris for the Norwegian Book and Library History Society, held on 8th September 2026 at the Slottsbibliotek at the National Library of Oslo. The text is written in Norwegian. The reading time is approximately 50 minutes.
🇳🇴 Den følgende tekst er skrevet som manus til et kveldsforedrag som jeg holdt for Norsk Bok- og Bibliotekhistorisk Selskap (NBBS) den 8. september 2026 i slottsbiblioteket ved Nasjonalbibliotek på Solli plass. Lesetiden ligger på omtrent 50 minutter.

La oss ta en tur…

La meg ta dere med på en tidsreise i kveld. Vi skal tilbake til tidlig 1900-tallet, kanskje 1920-årene, hvor vi tilbringer en kort stund. Så tar vi et langt steg tilbake til den tidlige moderne tiden for å så reise til 1940-tallet, særlig krigs- og okkupasjonstiden. Her skal vi oppholde oss en lengre stund. Så reiser vi med korte mellomstopp til 50-, 60- og 70-tallet før vi til slutt lander igjen i vår tid.

Hva vi skal se på? Ex libris. Norske ex libris, utelukkende. Og deres underlige historie fra obskurt samleobjekt til massefenomen i løpet av bare ti år – og deres fall tilbake til det obskure og ukjente.

Mye av det som jeg kommer til å fortelle i kveld har jeg skrevet om på engelsk på formidlingsplattformen Hypotheses.org. Så har dere lyst til å snuse rundt der og lese om det ene eller det andre, er det bare fritt fram på nettstedet Norwegian Exlibris. Der kan det også søkes etter ord eller navn, enten i fritekst eller via tagger og kategorier, som fungerer som et slags register.

Ex libris: Hva er det for noe?

Store Norske Leksikon definerer ex libris slik:

Ex libris, ekslibris, bokeiermerke, et fastklistret merke på bokpermens innside, som ved en innskrift og/eller en bildefremstilling (våpen, symbol, portrett) forteller hvem som eier boken.

Hvorfor ikke… et ex libris?

Litt om bokeiermerker i Morgenposten – 1940

Vi begynner turen i romjula 1940. Lørdag 28. desember åpner Morgenpostens lørdagstillegg med en helsidig artikkel med dristig typografisk avisoverskrift: «Hvorfor ikke – et ex libris?» står det i en sving, rikt illustrert med 16 svart-hvitt-bilder, de fleste av ex libris fra avisartikkelforfatteren og reklamesjef hos Aschehoug, Hugo Høgdahl. Nå skal leserkretsen til Norges tredje største avis, Morgenposten, som var en av de få avisene som fikk fortsette som nasjonal avis under 1940-tallet, få opplæring i hva ex libris er for noe og en konkret anbefaling om å gå ut og få laget et eget til bøkene og boksamlingene sine.

Artikkelen er lang og ganske rotete, det mangler en del avsnitt og bildetekster, og de bildene som er tatt med er en litt underlig tilstelning. De skal illustrere den lange historien om å merke bøker med en navnelapp helt tilbake til det gamle Egypt og farao Amenhotep III, som er mer en påstand fra Høgdahl enn at det er sant. Blant bildene ser leseren da alt mulig fra et supra ex libris av kong Alfons XII fra Spania, det berømte ex libris til tyske Willibald Pirckheimer laget av Albrecht Dürer fra sent 1400-tall, et håndtegnet ex libris av Ivar Erikssøn Leganger og et til biskop Peder Hersleb, blant en rekke moderne bokeiermerker for både norske personer og utenlandske som Benito Mussolini og Bernard Shaw.

I 1940, særlig i Oslo-regionen, hadde ex libris allerede en viss status – i hvert fall blant de bibliofile, bok- og andre samlere, og blant reklamefolk knyttet til de store forlagene og annonsebyråene. Det var faktisk ikke første gang ex libris ble vist til folk flest, i et medium som var tilgjengelig og viet nyheter og det dagligdagse.

Ingenting eller ex libris – 1937

Høgdahl introduserte allerede i 1937 en tre siders artikkel med tittelen «Ingenting eller Ex Libris. Bøkenes identifikasjonsmerke» i kvinnebladet Vi Selv og Våre Hjem, prominent plassert mellom artikler om interiørinnredning og mote, annonser for monogramgraverte vinglass fra Hadeland Glassverk og et forfatterportrett av Sigrid Undset.

I artikkelen blir det fort tydelig at ex libris er en moderne og stilig måte å sette sitt personlige preg og eiermerke i bøkene; ikke med blekk eller penn i uleselig håndskrift, som – etter Høgdahls bedømmelse – alltid ser rotete ut og slett ikke kler bøkene (om man da ikke er en Henrik Ibsen eller en Sigrid Undset).

Bøkene anses ikke bare som medium for lesestoff, men kommuniserer utad i en sosial kontekst ens eiendom, er et representasjonsobjekt og symboliserer eierens kulturelle kapital. Dette her er mitt, og det viser jeg deg.

Da er det ikke nok å pensle inn navnet med blekk, som fort blir stygt og lite kunstnerisk. Det må bli et strøkent, pent merke, laget i en modern og elegant tegnestil (for eksempel som i selveste reklametegningene), trykt i god kvalitet, som bærer både eierens navn og – i stilisert form – vedkommendes yrke, interesser, personlighet eller varemerke.

Ex librisene som vises i artikkelen er et litografisk ex libris for Bjarne Kroepelin, laget av Sverre Pettersen, med sørpasifikk-tema, Albert Jærns egen ex libris, skåret i tre, Ivar Alms fotografiske ex libris laget av Rolf Mortensen, og Throne Holsts ex libris med Marabou-merket, laget av reklamesjef Arnljot Løvstad. Det er i alt ti ex libris som er avbildet på en dobbelside, og alle bortsett fra ett er for norske eiere og laget av norske tegnere.

Navnene Sverre Pettersen, Albert Jærn, Frøydis Haavardsholm, Arnljot Løvstad, Olaf Gulbransson, Rolf Mortensen og C. W. Rubenson er kjente navn i 1937: disse mennene – og den ene kvinnen, Frøydis Haavardsholm – er enten reklametegnere eller illustratører. I dag ville vi kalt dem designere av livsstilsprodukter, særlig for den urbane middelklassen og funksjonærklassen – på den tiden en forholdsvis ny, økonomisk sterk og innflytelsesrik sosial klasse, særlig i de store norske byene.

Vi kommer til å se at det er særskilt denne middelklassen som trer fram som ex libris-eiere og -samlere på 1940- og 1950-tallet.

Men hva skjedde før? Det er neppe første gang en norsk person hører om ex libris, selv om det kanskje er første gang et kvinnemagasin skriver om det.

Helt tilbake i tiden – De første norske bokeiermerker

Otto Wang: Norske Ex Libris – 1942

Vi vet ganske lite om de tidligste norske bokeiermerkene. Dansken Poul Frost-Hansen, aka Otto Wang, skriver i sin rikt illustrerte bok Norske Ex Libris fra 1942 at Norge manglet den samfunnsgruppen som på kontinentet hadde behov for og råd til ex libris: adelen og de lærde. Nå fantes det selvfølgelig lærde i Norge også, men mengden var beskjeden, og kanskje var det det samme med mengden bøker disse mennene eide.

Blant embetsmennene hadde visst noen få et eget ex libris, men ikke nok til å danne en interesse for selve bokeiermerket ut over funksjonen med å markere en bok som eiendel.

Hugo Høgdahl: Norske ex libris – 1946

Hugo Høgdahl – på 1930- og 1940-tallet antagelig innehaver av Norges største ex libris-samling og en av de sentrale figurene i ex libris-miljøet i Oslo – skriver i 1946, rett etter krigen og etter at okkupasjonen er slutt, en bok om Norske ex libris og andre bokeiermerker. Fra biskop Arne Sigurdsson til Gerhard Munthe og dekker den delen av ex libris-historien som ligger før den store bølgen på 40-tallet. Dermed utvider han Wangs bok med et tilbakeblikk til den tidlig moderne tiden.

Høgdahl hevder at en av de tidligste norske måtene å merke noens eiendom – deriblant bøker – var å risse inn eller påføre sitt bumerke. Det kunne være for å merke eiendom, for å lage et eget varemerke, eller for å signere noe av den som har laget saken, for eksempel en steinhogger eller treskjærer.

Etter hvert, under middelalderen og tidlig moderne tid, blir det mest håndskrevne eiermerker i form av navnetrekk eller tilegnelser som forteller om proveniens og eierskap av bøker; ex libris finnes ikke.

Rundt 1500-tallet brer skikken med såkalte supra ex libris seg – en form for bokeiermerke hvor for eksempel initialer til navnene eller slektsvåpen er preget inn i bokbindet, noen ganger forgylt. Dette er særlig brukt av embetsmenn som tok denne tradisjonen med seg fra Danmark, hvor de tok sin utdanning.

Erik Rosenkrantz’ våpenskjold som bokeiermerke – 1562

Den første malte ex libris som finnes i en bok er da muligens lensherren Erik Rosenkrantz’ håndmalte våpen-ex libris fra innsiden av regnskapsbok fra Bergenhus 1562. Boken befinner seg nå i Det Kongelige Bibliotek i Stockholm. Boken er bundet i Norge, og merket er sannsynlig malt av en kunstner fra Bergen.

Legitimus possessor: Ivar Erikssøn Legangers bokeiermerke – 1679

Fra slutten av 1600-tallet finnes det et til norsk ex libris – på en måte. I et atlas eid av presten og forfatteren Ivar Erikssøn Leganger finnes et håndtegnet våpenskjold med en tydelig påtegning på latin:

Legitimus libri hujusce possessor Ivarus Ericius Leganger. Anno 1679 1. [primo] Septembris.

Den rettmessige eieren av denne boken er altså Ivar Erik Leganger, 1. september 1679. [Oversatt av meg.]

Det er disse to bokeiermerkene vi vet om som ble brukt og laget i Norge før 1700-tallet. Det er meget få, selv om vi regner supra ex libris med – og vi kan vel si at det som kjennetegner Norge i tidlig moderne tid, eller håndboktrykkets tidsalder, er et fravær av ex libris.

Bokeiermerker fra 1700- og 1800-tallet

1700- og 1800-tallet er kjennetegnet av at en ny sosial gruppe trer fram: den merkantile stand med sine handelsforbindelser til Vest-Europa og Amerika.

Det første trykte ex libris i egentlig forstand er fra boksamlingen etter Hannibal Stockfleth. Stockfleth-slektens våpenskjold (de hadde nylig fått adelstittel i Danmark) er klebet inn i bøker som har tilhørt Hannibal Stockfleth, døpt i Christiania 4. februar 1649. Han ble i 1687 utnevnt til lagmann i Oslo lagdømme, og ble etter hvert etatsråd, assistensråd i overhoffretten og medlem av Slotsloven.

Hans kobberstukne ex libris er funnet i flere bind, blant annet i et eksemplar som nå eies av Deichmanske Bibliotek. Hannibal Stockfleths ex libris mangler derimot navnet og frasen «ex libris», men er en tydelig merking av bøkene som eiendom til Stockfleth-slekten.

Det finnes hete debatter om Ludvig Holbergs ex libris. Det er omstridt om dette bokeiermerket faktisk ble brukt av Holberg selv, eller om det ble laget – basert på hans våpenskjold – av noen andre som samlet på Holbergs skrifter. Men det er påvist i noen eksemplarer, og er meget sjeldent og ettertraktet.

Så har vi biskop Peder Herslebs ex libris, og dermed forlater vi det norske ex librisets fortid og går over i den nyere tiden mot slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet.

Det skal nevnes i forbifarten høyesterettsassessor og godseier Petter Colletts (1766–1836) ex libris i Chippendale-stil fra sent 1800-tall. Det fortsetter i Norge med våpenskjold-ex libris langt ut på 1800-tallet, i forskjellige stiler – noen mer moderne og noen som prøver å etterligne tidligere stilperioders trekk og trykketeknikker. Er man særlig interessert i heraldikkens historie og uttrykk, har man noe å hente herfra; ellers blir det fort litt kjedelig.

Norske ex libris på den internasjonale scenen – 1917

Men plutselig skjer det noe. I 1917 utgir Gerhard Gade (1898–1957) i USA en smal, liten bok som andre nummer i serien The Society of Bookplate Bibliophiles. Boken blir trykt i 300 eksemplarer i Boston ved Seaver-Howland Press og gjengir tjue norske ex libris samt korte kunstnerportretter.

Gade, som skriver for et nordamerikansk publikum, sier selv at han har gått gjennom 15 000 bokeiermerker i amerikanske samlinger og bare kunne finne en halv dusin norske merker. Det vil si at de amerikanske samlerne enten ikke er godt nok kjent med de norske bokeiermerkene, eller at det finnes svært få – og her treffer vel begge tilfellene.

Men de ex librisene – og deres tegnere – som Gade da introduserer for det amerikanske publikumet, er utelukkende datidens moderne norske kunstnere.

Disse er, i bokens rekkefølge: Gerhard Munthe (1849–1929), Erik Werenskiold (1855-1938), Thorolf Holmboe (1966-1935), Andreas Bloch (1860-1917), Johan Christian Koren-Wiberg (1870-1945), Sverre Brynjulf Larsson (1881-1920), Wilhelm Peters (1855-1931), Dagfinn Werenskiold (1892-1977), Anders Castus Svarstad (1869-1943), Eleonore Arbo (1884-1957), Olav Rusti (1850-1920), August Jacobsen (1868-1955), Ole Johan Larsen (bankfullmektig og storsamler, 1845-1928), Helga Ring Reusch (1865-1944), Halfdan Arneberg (1879-1961), A. M. Olsen, Bjørn Smith-Hald (1883-1964).

Boken gjengir tjue ex libris, nitten i svart-hvitt og én med rød kontrastfarge – nemlig Gerhard Munthes ex libris for Bolette C. Pavels Larsen og hennes ekteman, Ole Johan Larsen.

Vi vet ikke om Gade fikk originalene til boken fra amerikanske samlere i hans omgangskrets, om han fikk dem tilsendt fra Norge, eller om han hadde dem i sin egen samling. Representative er de kanskje mest i stil og motiv: det er fortsatt få ex libris i Norge rundt 1900, og de fleste av dem som ikke gjengir et slektsvåpenskjold, bærer datidens kunstneriske uttrykk, hvor Munthe helt åpenbart dominerer formspråket.

For to måneder siden var jeg i Nasjonalbibliotekets Privatarkiv for å lete etter ex libris og beslektet materiale. Det var uventet mye jeg fant, men særlig én sak gjorde meg oppmerksom: Privatarkivet har et objekt bestående av to album med innklebte ex libris. Det ene inneholder nordiske ex libris, med Norge, Sverige og Danmark, mens det andre inneholder britiske og nordamerikanske.

Det fantes ingen informasjon om objektets proveniens eller når det kom inn i samlingen, men på en liten lapp, som lå gjemt mellom sidene, sto det: 

“Dette Bind (Norden) indeholder 27/11 1924: 243|7|250 merker.”

Vi vet ikke hvem som skrev lappen, men det virker som om det dreier seg om antall ex libris i albumet og en dato – enten datoen da objektet ble tatt inn i samlingen, eller da det ble ansett som ferdig, kanskje som del av et inventar etter eierens død eller lignende.

Det er i hvert fall en representativ samling av eldre norske ex libris, med fokus på datidens – altså tidlig 1900-tallets – bokeiermerker og kunstnere.

Jeg anser det som godt mulig at dette albumet tilhørte Gerhard Gade eller noen fra Gade-slekten, som over mange generasjoner hadde handels- og familiekontakter til USA, med flere Gader som bodde fast eller over lengre tid i og rundt Chicago og ved østkysten/Massachusetts.

Kanskje er det slik at Munthe og hans stil dominerer det norske ex libris på tidlig 1900-tall; han har i hvert fall laget en masse merker, særlig for biblioteker og offentlige samlinger. Dette kan vi også finne dokumentert i Nasjonalbibliotekets Småtrykksamling: her ligger det kapsler med tusenvis av Munthe-ex libris, ubrukte og delvis uåpnet i sin opprinnelige forpakning.

Ex libris som del av kunstindustrien på tidlig 1900-tallet

Det er i denne tiden at Det Vestlandske Kunstindustrimuseum (i Bergen) grunnlegges, og her begynner man med samling og utstilling av ex libris allerede i 1902, på initiativ av bankfullmektig og storsamler Ole Johan Larsen, ektemannen til kritikeren og kulturprofilen Bolette Pavels Larsen.

Vi ser også at det er kunstindustrien som ex libris-kunstnerne har sin utdanning fra og tilknytning til. I kunstindustrimuseenes årsberetninger kan vi lese at de jevnlig mottar ex libris som gaver fra private samlinger, og her stilles det også ut ex libris så tidlig som i 1902 i Bergen og 1908 i Kristiania/Oslo.

Vi kan derimot observere – når vi søker etter frasen «ex libris» i Nasjonalbibliotekets aviskorpus – at hovedparten av aktivitetene rundt ex libris, altså samling, utstilling, omtale, gaver og tegneoppdrag, på denne tiden skjer i Bergen. Dette skal endre seg fra 1920-tallet av, hvor størsteparten av ex libris-aktivitetene finner sted i Kristiania/Oslo, og et helt nytt miljø, med en helt annen sosial og kulturell bakgrunn, trer frem.

I april 1920 er det i Kristiania/Oslo at det stilles ut ex libris av norske tegnere hos Blomqvist, men anmeldelsene er ikke helt overbevist om at disse kunstnerne egentlig vet hva et ex libris er for noe. I Morgenbladet 8. april 1920 skriver anmelderen «Hz.»:

I kabinettet er der utstillet en del ‘ex libris’ av norsk oprindelse. Flere av utstillerne har en noksaa pudsig opfatning av hvad ‘ex libris’ egentlig er. Øyvind Sørensen (1887-1962) og Marie Walle (1866-1933) kommer maalet nærmest. Men hvad for eksempel Hans Holm (1978-1946) som ellers har en saa morsomt naiv og barok fantasi, mener med sine ‘ex libris’, er en gaade for andre, kanske ogsaa for ham selv.

Det blir ikke bedre mottatt i Dagbladet av kunstkritikkerenJappe Nilssen (1870-1931), som samme dag skriver en lang artikkel på side tre, med følgende, nedslående ord om ex libris-utstillingen:

I kabinettet ved siden av har en del norske tegnere aapnet en utstilling av Ex libris. Den burde kanskje helst ikke vært avholdt, for den viser tilfulle, at denne spesielle gren av tegnekunsten ennu er vaare tegnere ny og fremmed. Det er meget ærlig strev aa legge merke til herinne, men resultatet tør knapt betegnes som lovende. Best er Øyvind Sørensen og Fr[edrik] Bødtker; de har hatt størst forstaaelse av, hovrledes et Ex libris rettelig bør se ut. Værst er Aamodt.

Mener Nilssen Asbjørn Aamodt (1893-1966)? Jeg er ikke sikker, men i så fall blir denne Aamodt også kunstkritikker for Dagbladet, men først i 1945…

Vi ser nå at det både finnes en viss bevissthet rundt ex libris – hva de er og ikke er – de blir stilt ut og omtalt, og norske moderne kunstnere og tegnere prøver seg fram i dette kanskje litt krevende formatet. Men det er fortsatt ikke noe særlig stort fenomen, og kretsen av ex libris-tegnere, eiere og samlere er liten og eksklusiv.

Det vi kan observere nå, på slutten av 1920-tallet, er at ex libris blir tema i publikasjoner, fagblader og spesialutgaver innen bokkunst og typografi, og det er fra disse yrkene de nye ex libris-kunstnerne (og eierne) rekrutteres. Vi ser artikler viet til ex libris i Fabritiana. Årsskrift for reklame og grafik, utgitt av Fabritius & Sönners Forlag i Oslo.

I nummer 10 fra 1929 omtales norske ex libris i en artikkel som gjengir åtte eldre og nyere ex libris, deriblant av Gerhard Munthe og Torleif Rud. Bakerst i heftet finnes et supplement med fem Munthe-ex libris gjengitt i full farge, samt Torleif Ruds farge-ex libris for Hroar Scheibler, mestertypograf hos Fabritius & Sønner.

Men Munthes tegnestil og formspråk er da allerede på vei ut, og andre stjerner begynner å skinne på ex libris-himmelen. Vi kommer til å se at Torleif Rud er et navn som gjentas, og at hans særegne, fargerike ex libris kjennetegner overgangen fra dekorasjonskunst til reklametegning. Han er likevel ikke den første og fremste på dette feltet.

Hvis vi vil, kan vi gå så langt som å si at det er nå den egentlige norske ex libris-epoken begynner – nemlig med Albert Jærns første ex libris-mappe, håndlaget og -bundet i bare ti eksemplarer i januar 1928.

Ex libris-kulturen holder inntog i Oslo – 1928

Mappen blir umiddelbart anmeldt i de store norske avisene: i Tidens Tegn, i Dagbladet, i Nationen (Landmands­postens dagutgave, organ for Norges Bondelag) og i Aftenposten.

Etter omtalen i Aftenposten 17. februar 1928 bringer samme avis lørdag morgen 25. februar artikkelen «Litt om ex libris» av skribenten med forkortelsen «Ht.». Da blir Aftenpostens leserkrets ført inn i ex libris-historien i store trekk, helt fra begynnelsen i Tyskland på slutten av 1400-tallet til nåtidens skikk og bruk. Det skrives om hva et ex libris burde inneholde, hvilket format det burde ha, og med hvilken grafisk teknikk det burde fremstilles.

Artikkelen avslutter med at det er kunstneriske og bibliofile grunner til å samle på ex libris, og påpeker at grunnlaget er dannet for mer ex libris-aktivitet i Norge:

Foruten sit bibliofile og kunstneriske verd danner Ex Libris’ene et morsomt objekt for samlere. Å samle på Ex Libris er i utlandet like almindelig som å samle på frimerker.

Man kan altså av mange grunner ønske Ex Libris-dyrkelsen velkommen til Norge.

Bare en drøy måned senere skriver direktøren for Kristiania Kunstindustrimuseum, Henrik Grosch (1848–1929), en lang artikkel i Aftenposten om en utstilling av museets ex libris-samling, samt samlingene fra Deichmanske Bibliotek og Universitetsbiblioteket.

Utstillingen og dens anmeldelser følges innen kort tid av en lang artikkel i Morgenbladet 21. april 1928, igjen med tittelen: «Litt om ex libris. Den monsomme[sic!] gamle skik, som igjen er tat op.»

Fra 1928 av kryr det av artikler, omtaler, anmeldelser, utstillinger og opplysningstekster om ex libris i de store norske avisene, særlig i Aftenposten, hvor ingen ringere enn Olav Myre (1878–1954) – journalist, pressemann og bibliofil storsamler – trekker den litt sidestående, litt obskure ex libris-kunsten inn i lyset.

Med tanke på de få ex libris som ble laget av norske tegnere og til norske eiere tidligere, kan man vel si at det skjer en dramatisk økning i aktiviteten i 1928 og årene etterpå. Det vi også kan spore i avisene og bransjetidsskrifter, er en økt mengde annonser både for å få sitt eget ex libris laget av en tegner, og for å få kjøpt ex libris-mapper og ex libris-litteratur fra inn- og utlandet.

I denne tiden er det først og fremst Albert Jærns (1893–1949) enorme ex libris-produksjon som står for materialet, og det er Olav Myre og Arne Arnesen (1880–1943) som står for formidlingen av ex libris til en større del av befolkningen.

Norges fremste ex libris-kunstner: Albert Jærn

Albert Jærn er uten tvil den fremste norske ex libris-kunstneren. Vi har ulike tall for hans produksjon, fra 447 til 1, 000 ex libris, selv om det siste tallet ikke er kildebelagt.

Jærn ble født som Albert Martinius Jensen i Oslo i 1893. Faren hans, Johan Martinius Jensen, var handelsmann og arbeidet som skilt- og dekorasjonsmaler, og Jærn begynte i lære som maler i farens verksted da han var 14 år gammel.

Da han bestemte seg for å satse på en karriere innen kunst og håndverk, tok han navnet Jærn – morens pikenavn, Andrietta Anderson Järn – nå i fornorsket skrivemåte.

Han studerte ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, arbeidet i Olaf Brydes Boktrykkeri og ved Jacobsens Clicheanstalt, og senere hos Fabritius & Sønner.²

I 1924 startet Jærn sin karriere innen illustrasjon og design for Aschehoug forlag. Angivelig utformet han mer enn 500 bokomslag gjennom sin karriere. Mest bemerkelsesverdige er illustrasjonene til Sigrid Undsets «Kristin Lavransdatter» i en bibliofil utgave fra 1925, Gabriel Scotts «Kilden» fra 1924 og flere barnebøker.

Bibliofilutgaven fra 1925 kan for tiden erverves for 15 000 kr hos Bryggen Antikvariat, med dedikasjon fra Undset til Johan Basberg, og de tre bøkene bærer Basbergs ex libris laget av Rolf Nesch.

Under andre verdenskrig og okkupasjonen av Norge 1940–1945 hadde Jærn det vanskelig. Den 21. juni ble han arrestert og kortvarig fengslet på Bredtvet fengsel i utkanten av Oslo. Jærn skåret og arbeidet seg gjennom de traumatiske krigsårene og okkupasjonstiden i sin selvbiografiske tresnittserie, som han senere publiserte som bok med tittelen Og så kom befrierne, utgitt i 1945 hos Ekko forlag.

I oktober 1949 døde Jærn, kun 56 år gammel.

Jærn er både eksemplarisk og enestående i norsk ex libris-historie. Han er med klar avstand den mest produktive tegneren; han laget hundrevis av ex libris for norske personer av alle aldre, kjønn, yrker og sosiale klasser – fra Oslo til Kristiansand, til Ålesund og til Tromsø – i et fullt spekter av stiler, motiver, komposisjoner, trykkteknikker og farger. Vi kan ta Jærns ex libris og se det som et speil av det som skjedde «i Norge», gjenspeilet i hans œuvre.

Jærn-Verket: Ex libris-storprodusent Alb. Jærn

I en retrospektiv oversikt over Jærns œuvre fra 1978, utarbeidet av Thor Bjørn Schyberg, er det oppført 444 ex libris, og jeg har konvertert den trykte listen til et regneark.

For 83 ex libris er ingen produksjonsdato oppgitt; disse er markert «ND» og vises på slutten av x-aksen.

Fra det første daterte ex libris, laget i 1916, til den første mappen som ble utgitt i januar 1928, er det registrert én til fem ex libris per år – til sammen 17. Fra 1928 til 1939 tredobles produksjonen og ligger mellom én og elleve ex libris per år, med totalt 55 ex libris.

Under okkupasjonen 1940–1945 øker produksjonen femdoblet over litt mer enn halvparten så mange år: til sammen ble 257 ex libris bestilt og produsert. I 1946, ett år etter krigens slutt, hadde han fortsatt en høy produksjon, med 22 ex libris.

Etter dette, og frem til hans altfor tidlige død i oktober 1949, utformet Jærn to til seks ex libris per år.

Det er slående å se hvor dramatisk produksjonen stiger under krigen og okkupasjonsårene, og selv om Albert Jærn var en populær ex libris-tegner med et tett profesjonelt og personlig nettverk i hovedstaden Oslo, er flerdoblingen et generelt fenomen. Stort sett ser alle andre ex libris-kunstneres produksjon lik ut, og tar man hele den norske produksjonen (noe jeg foreløpig bare har gjort i hodet, og ikke i regnearket ennå), er det tydelig at ex libris-aktiviteten – og mengden framstilte ex libris – eksploderer mellom 1940 og 1945.

Hva hadde skjedd?

Det nyttige unyttiges tid

Rent skrap…

I et brev datert 3. april 1973, som Thor Bjørn Schyberg sendte til Universitetsbibliotekets «exlibrisavdeling» i Drammensveien som vedlegg til sitt store katalogverk Norske exlibris. Fortegnelse over 8650 norske exlibris, utgitt på Exlibristen Forlag ved Klaus Rödel i serien Exlibrispublikationen nr. 102 og trykt i Frederikshavn i 1974, presenterer han en forklaring på den voldsomme oppblomstringen av ex libris-produksjonen i en tid som var kjennetegnet av varemangel, rasjonering og tilbaketrekning til det private:

Anskaffelse av et exlibris hadde da sin blomstringstid, idet varemangelen gjorde at exlibris ble brukt som gave til konfirmasjon, bryllup, jubileer og mange andre anledninger. Dessverre må det sies at mesteparten av de 8-10.000 exlibris som ble laget i de 5 krigsår var så amatørmessige at de må betraktes som rent skrap.

Særlig ille ble det da tyskerne forbød trykning av exlibris. Arbeidskraft til trykning og bruk av papir til noe så unyttig som exlibris måtte ikke finne sted når Europa kjempet for livet, het det. Men aldri har det i hemmelighet vært trykket så mange exlibris i Norge som da, med et forstemmende slet resultat.

Schyberg påpeker at ex libris under krigen var en måte for befolkningen å fylle gavebordet ved sosiale og private anledninger. Det var et lite, mer eller mindre kunstnerisk verk med eierens navn og et motiv som skulle fremstille vedkommendes personlighet, interesser, sosiale rolle, verdensanskuelse eller tro i en passende stil – uten at det kostet mye penger eller brukte mye ressurser.

En supplerende forklaring ligger i det norske bokmarkedet under okkupasjonstiden. Det ble trykt svært få bøker; det var sensur og rasjonering av papir, og trykkeriene ble beordret til å prioritere andre trykksaker enn skjønnlitteratur. Men med et sterkt nedtrappet offentlig liv, få sosiale og kulturelle tilbud og mange lange timer inne bak mørkleggende gardiner og forheng, leste folk. For å få tak i «nytt» lesestoff byttet og lånte de bøker av venner, slekt, naboer, kolleger og nesten hvem som helst – ofte via flere ledd. Dette førte til at bøker ble borte, forsvant, ble stjålet, eller i hvert fall ikke fant veien tilbake til den opprinnelige eieren.

Et ex libris kunne da på en enkel måte hjelpe: boken ble merket med eierens navn (lett lesbart) og ga samtidig en mulighet til å vise seg selv og sine interesser og hobbyer litt frem.

Det tidsvitnene Thor Bjørn Schyberg, Hugo Høgdahl og andre sier om norsk ex libris-produksjon, er at mesteparten av de 8.500 registrerte ble laget under krigen, særlig 1940–1944. Schyberg antar selv at det finnes rundt 10.000 ex libris til og med 1973, da han avsluttet arbeidet med katalogen. Av disse er det bare et par hundre som er eldre enn 1941.

Fra bokens verden til reklameverden

Som vi har sett, var det først og fremst i de urbane sentrene at ex libris-aktivitetene fant sted – først i Bergen rundt århundreskiftet, og så på slutten av 1920-årene i Kristiania/Oslo. Det skulle bli her, i Oslo, at ex libris for alvor fikk fotfeste på 1930- og særlig 1940-tallet. Ex libris var også et Oslo-fenomen.

Menn som Olav Myre og Arne Arnesen hørte til bokens verden: Selv om Myre først og fremst var pressemann – som journalist og korrespondent for United Press og som skribent av bokkronikker i Aftenposten – viet han sitt private liv til bøkene. Han var medlem av den eksklusive Bibliofilklubben, storskala boksamler og ex libris-connaisseur.

Arnesen var sjefbibliotekar ved Deichmanske Bibliotek, en drivkraft innen bibliotekfornyelse, bibliotekfaglig utdanning og folkeopplysning, og som privatperson særlig opptatt av slekts- og lokalhistorie. Det er kanskje her hans interesse for ex libris oppstod.

Disse to mennene dominerte den offentlige ex libris-diskursen til sent på 1930-tallet, da en ny – og i de følgende årene sentral – aktør trer frem: reklamesjefen for Aschehougs forlagshus, Hugo Høgdahl (1892–1967).

Propaganda, eller: Ex libris blir slagord i reklamebransjen – 1939–1942

Høgdahl var knyttet til pressen og reklamebransjen, og trer frem som ex libris-mann i 1937 med artikkelen «Ingenting eller ex libris» i kvinnebladet Vi selv og våre hjem.

Samme år skriver han også en innledning til Albert Jærns tredje ex libris-mappe med 23 nye ex libris, og begynner å kåsere om ex libris – blant annet i Det Grafiske Selskap i Oslo, hvor han også stiller ut noen ex libris fra samlingen sin.

Den 8. desember 1939, klokken ti over fem på ettermiddagen, kåserer han på Riksprogrammet (radioen) til hele Norge om sin hobby: ex libris.

Det finnes dessverre ingen opptak av Høgdahls kåseri – jeg etterlyste det i Nasjonalbiblioteket, og de fortalte at lydbånd på denne tiden var såpass kostbare at man tok opp nye programmer over de gamle flere ganger. Om det finnes manus til denne episoden, har jeg ennå ikke kunnet finne ut av.

Likevel ble kåseriet ikke bare mottatt med interesse og applaus: A. Boeck skriver i radiokronikken i Aftenposten 12. desember 1939 om Høgdahls innlegg følgende ord:

I noen uker har man nu måttet undvære livsytringer fra den pussige lille serien om “Min hobby”. Savnet ble nu stillet av reklamechef Hugo Høgdahl, som betrodde lytterne sine varme følelser overfor fenomenet “ex libris”. Man bør nok helst med vidtgående toleranse la medmennesker ha sine hobbies i fred, man bør forsåvidt la dem uforstyrret samle på tomme fyrstikkesker, om deres lidenskap skulde ta denne eiendommelig retning. Men allikevel må man tillate sig å si at disse “ex libris” hører til de mindre forståelige pasjoner. Hvorfor ikke ganske enkelt markere sin eiendomsrett til boken ved å skrive sitt navn i den? Hvorfor skal disse små billedene med julekortmotiver og alskens krimskrams gi de litterære skatter et mer personlig preg? Men bevares, en såre harmløs forlystelse er jo det hele, hver sin smak.

Ett år senere, som vi vet, stiller Høgdahl et tilsvarende spørsmål i Morgenposten: «Hvorfor ikke et ex libris?»

Det virker som om slusene åpner seg for ex libris fra 1940 av. Mens hverdagslivet i Norge reglementeres og innskrenkes, blomstrer ex libris-kulturen opp – på tvers av samfunnsklasser og sosiale grupper. Jeg har gått gjennom tusenvis av aviser fra 1939 til 1945 og lett etter artikler, men også annonser og reklame for ex libris og ex libris-aktiviteter, og det kryr av ordet overalt.

I tillegg får vi en uhyre mengde innlegg og artikler, gjerne med illustrasjoner, i diverse hobby- og interessemagasiner. De morsomste jeg har funnet så langt, er i Fiskesport. Magasin for Sportsfisket i Norge (fra 1946), i Hundeavisen. Om hunder og hundevilt og menneskets kamp mot statsmakten (1950), men også i Barnas avis, i Urd. Illustrert Ugeblad for Kvinden og Hjemmet, i Telegrafbladet og i Alle Kvinners Blad – for å nevne bare et utvalg.

Det snakkes, skrives og stilles ut om ex libris stort sett under hele okkupasjonstiden: Den største utstillingen hittil i Norge ble arrangert i lokalene til Kristiania Kemigrafiske Anstalt A/S på Grensen, som viser hundrevis av norske og utenlandske ex libris, alle fra samlingen til Høgdahl. Det er Arne Dahl, disponent i Kristiania Kemigrafiske, og Terje Strand, tegnesjefen, som arrangerer utstillingen, og som til slutt overrekker Herr Hugo Høgdahl et album med fotografier og presseutklipp om selve arrangementet.

Det ble gjort voldsom mye reklame for denne utstillingen og blant annet ble den tatt med i Filmrevyen nr. 19, som vistes den 16. februar 1942. Du kan se klippet, som begynner ved minutt 4:50 og varer til minutt 5:30 på NRKs filmarkiv.

Exlibristene formerer seg i Forenede Annonsebyråer A/S – 1943

Den 19. januar 1943 formerer det seg en gruppe ex libris-samlere rundt formannen i Norsk Reklameforening og disponent i Forenede Annonsebyråer A/S, Thor Bjørn Schyberg. Gruppen, som kaller seg Exlibristene, består av reklamesjefen Hugo Høgdahl, disponentene Thor Bjørn Schyberg, Arne Dahl og Ragnvald Iversen, samt reklamekonsulent Rolf Nysted Heier.

Arne Dahl var disponent i Kristiania Kemigrafiske Anstalt A/S. Ragnvald Iversen – utstillings- og dekoratørekspert og disponent i A/S Dek-Rek, en gren av Norges største annonsebyrå, Høydahl Ohme A/S – er ikke å forveksle med filologen og trønderen av samme navn.

Disse fem møttes annenhver uke på Schybergs kontor i Forenede Annonsebyråer for å kåsere om, samle, bytte og ikke minst katalogisere ex libris. De holder på med denne aktiviteten helt til krigen er slutt. Rett etter frigjøringen 8. mai 1945 grunnlegger gruppen Norsk Ex Libris Selskap (NELS), som blir virksomt i 16 år, fra 1945 til 1961.

Krigen er over – hva gjør vi nå?

Norsk Ex Libris Selskap ble grunnlagt – 1945

Det var stort sett de fem mennene fra før som styrte foreningen, men nå med flere norske medlemmer – blant annet Hanna Wiig (1885–1959), barnebibliotekar fra Bergen – og flere samlere fra resten av landet, derunder flere folkebiblioteker; til og med utenlandske medlemmer hadde NELS gjennom årene.

Det viste seg derimot ganske fort at interessen for ex libris, som hadde blomstret så voldsomt opp under krigen og okkupasjonen, ikke varte like lenge og med samme intensitet som Exlibristene hadde antatt. Mens hverdags- og arbeidslivet i Norge våkner etter de tunge årene med overvåkning, sensur, kontroll og rasjonering, faller interessen for ex libris og aktivitetene rundt bokeiermerker – som utstillinger, konkurranser, ex libris-litteratur og ex libris-mapper – merkbart.

Kanskje var markedet også mettet; og bokbransjen fikk dessuten en voldsom oppsving. Flere nye bøker kom ut og kunne kjøpes, noe som førte til at færre private bøker ble lånt ut til venner og mer perifere bekjentskaper, slik at behovet for å merke sin eiendom med ex libris ikke lenger var like stort.

Norsk Ex Libris Selskap Sirkulære og Nordisk Exlibris Tidsskrift – 1946-1965

Norsk Ex Libris Selskap ga ut et sirkulær fra 1956 til nedleggelsen i 1961, med i alt 28 numre. Disse finnes i dag kun bevart i samlingene ved Universitetsbiblioteket i Bergen og i Nasjonalbiblioteket – samt i Det Internasjonale Ex Libris Senter ved Stadtbibliothek Mönchengladbach i Tyskland, etter en donasjon fra Klaus Rödel, 86 år gammel og kanskje verdens mest entusiastiske ex libris-entusiast.

Det viste seg ganske raskt at hele foretaket med et norsk ex libris-selskap var et underskuddsforetagende, som ble holdt i live av de økonomisk velstående reklamemennene fra Oslo.

Allerede i 1946, altså kort tid etter krigens slutt, opprettes i Danmark et publikasjonsorgan for de nordiske ex libris-samlere: Nordisk Exlibris Tidsskrift (NET). Fra første hefte av har NET en sammensatt redaksjon bestående av en svensk, en norsk og en dansk representant.

Det første året, heftene 1–8, representeres Norge av Sandefjord-kunstneren – og norsk ex libris-miljøs enfant terrible – Normand Laheld (1898–1965), som står for den norske delen. Allerede i 1947 blir han erstattet av Hugo Høgdahl, som holder redaksjonsposten til Thor Bjørn Schyberg overtar rollen på 1960-tallet.

Tanken var at Nordisk Exlibris Tidsskrift skulle dekke behovet for et tidsskrift for de norske samlere, og fra 1949 og til og med 1960 fungerer NET som det offisielle organet for NELS.

I denne perioden – da NELS’ sirkulære også blir gitt ut og sendt til norske og utenlandske medlemmer – publiseres en artikkelserie i Nordisk Exlibris Tidsskrift med tittelen «Moderne norske exlibris-kunstnere». Serien debuterer i andre årgang 1947/48 med en lang artikkel om Albert Jærn, Norges mest produktive ex libris-kunstner.

I de følgende årene internasjonaliserer NELS seg; flere medlemmer går også inn i det danske og det svenske ex libris-selskapet og deltar på de store internasjonale kongressene og utstillingene. Det er særlig Henry Schjærven som blir etterspurt av utenlandske samlere, og vi finner hans ex libris representert i samlinger verden over.

I Norge blir det likevel stillere og stillere etter hvert som årene går. De aktive personene i Oslo-miljøet blir eldre og forsvinner gradvis ut av foreningen og samlerkretsene. Kommunikasjonen og formidlingen av norske ex libris skjer stort sett på det nordiske parkettet, med Thor Bjørn Schyberg i spissen.

Så vidt jeg kan se, finnes det 156 norske bidrag og omtaler i Nordisk Exlibris Tidsskrift fra 1946 til 1965, hvorav de fleste er korte notater og anmeldelser av ex libris-litteratur og sirkulærer. Serien «Moderne norske exlibris-kunstnere» presenterer 20 kunstnere – alle menn.

Senere skrives det også korte artikler om samlere, blant annet portretter av Hugo Høgdahl, Henry Schjærven (1900–1972), Thor Skullerud (1907–1985), Thor Bjørn Schyberg (1901–1992), Olaf Jaer (1917–1979) og Ludvig Borchgrevink (1897–1964).

Kun én artikkel, som ikke hører til noen serie, kommer fra en norsk kvinnes penn: Hanna Wiigs bidrag «Norske topografiske ex libris. Del I», med eksempler fra Bergen (1951). Del II ble aldri publisert. Hanna Wiig (1885–1959) – bibliotekar og primus motor for barnebiblioteket ved Bergen Offentlige Bibliotek, Norges største kvinnelige samler av ex libris og en sentral figur i ex libris-miljøet i Bergen – dør kun et par år senere.

Og Hvor er Kvinnene?

Vi nærmer oss slutten av foredraget, og det er ett–to ting igjen som må sies. Det finnes utrolig mange dyktige kvinner i norsk ex libris-kultur. Det vil si: Etter det jeg har sett, er det utrolig mange ex libris som er laget av kvinner, laget for kvinner, skrevet om av og til kvinner, samlet av kvinner – og gjort tilgjengelige av kvinner. Likevel finnes det nesten ikke spor av dette i ex libris-litteraturen og i de tallrike artiklene og omtalene i norske aviser, magasiner og bøker.

Kvinnene ble usynliggjort. I den store katalogen som Thor Bjørn Schyberg laget over de ca. 8.500 norske ex libris frem til 1974, er kvinnene systematisk visket ut. Det finnes mange såkalte «par-ex libris», altså ex libris for gifte heteropar, som ble laget i Norge; i katalogen føres disse under mannens for- og etternavn, ofte uten at kvinnens navn nevnes, og nesten alltid uten opplysning om hennes yrke eller profesjon – mens mannens alltid føres opp, når det er kjent.

Ingen av de kvinnelige norske ex libris-kunstnerne – verken en Frøydis Haavardsholm eller en Ingeborg Zimmer Blaauw, en Hjørdis Landmark, en Lillemor Aars, en Maggi Daae, en Signe Sivertsen eller en Helga Marie Ring Reusch, for å nevne bare noen få – har noensinne fått en egen omtale for sine ex libris: ingen mappe, ikke noe portrett i et tidsskrift eller et sirkulære, ikke noe kåseri i et Exlibristen-møte eller i norsk kringkasting.

Og der hvor de ikke viskes ut, gjøres de små og ufarlige: Hanna Wiig omtales nesten utelukkende – både i offentlige ex libris-publikasjoner og i interne sirkulærer og møteprotokoller – som «Hanken» (uten etternavn). Hanna Wiig, født 1885, var eldre enn de fleste mennene i Exlibristene og Norsk Ex Libris Selskap.

Jeg retter derfor søkelyset i mitt arbeid med norske ex libris særlig mot kvinnene og kvinnenes aktive rolle i ex libris-kulturen før, under og etter krigen. Det er ikke lett; det finnes så lite informasjon. Men hver gang jeg dykker ned i materialet, finner jeg frem til en utrolig kvinne – ofte kunstnerisk utøvende, med entreprenørånd og pågangsmot, ofte dypt engasjert i motstandsbevegelsen og antifascismen. Jeg finner forfattere, skribenter, redaktører, arkitekter, motedesignere, dekoratører, musikere, sangere, skuespillere, kulturprofiler osv.

Nedgang – Død – og Gjennoppstandelse?

Norske ex libris ute i verden, men ikke hjemme 1961–1974

Når NELS legges ned i 1961, beslutter man at det skal lages en katalog over norske ex libris. Dette arbeidet utføres av Thor Bjørn Schyberg og ferdigstilles i 1974 med publiseringen av mesterverket i det danske forlaget Exlibristen.

Bak forlaget sto en ung mann, en tysker som – etter egen fortelling – hadde rømt til Danmark: Klaus Rödel. Han besøker Schyberg, og de to ex libris-entusiastene blir venner gjennom årene. Det går så langt at Schyberg overlater sin enorme samling av norsk exlibrisiana – altså litteratur om ex libris, bestående av flere esker med avisutklipp, magasiner, tidsskrifter, særtrykk, hefter, bøker og alle møtereferatene til Exlibristene og Norsk Ex Libris Selskap i maskinskrift og stensiler – til Rödel.

Rödel hadde denne enestående samlingen av norsk ex libris-kultur i privat eie helt til 2025, da han donerer sin exlibrisiana-samling (kanskje en av verdens største) til det nyopprettede internasjonale ex libris-senteret i Mönchengladbach. Der ligger den nå, tilgjengelig for dem som tar turen dit.

Storsamleres bortgang og samlingenes gåte – 1985-1992

Hugo Høgdahl døde i 1967; hva som skjedde med ex libris-samlingen hans, vet jeg ikke. Deler av den ble solgt for to år siden hos Bryggen Antikvariat, og noe har havnet hos andre antikvariater.

I 1985 døde Thor Skullerud, en annen – men ganske privat – norsk ex libris-samler. Hva som hendte med hans samling, er ikke kjent.

Schyberg døde i 1992: reklamesamlingen hans ble donert til BI Handelshøyskole, og av hans samling på rundt 30,000 ex libris er det ingen spor.

Samme år døde hans kollega og livslang ex libris-kamerat Rolf Nysted Heier. Heier delte sin samling og ga den som arv til sønnene. Den ene delen ble borte med tiden; den andre kjøpte jeg i januar 2024 av hans eldste søn, typograf og trykkteknikker Petter Andreas Heier. Samlingen inneholdt omtrent 2,500 norske ex libris og kanskje én hyllemeter med ex libris-litteratur og annet spennende materiale. Petter døde i fjor; det han husket om faren og samlingen, er også borte.

Det har ikke vært nevneverdig samleaktivitet for norske ex libris de siste 40 årene. Nasjonalbiblioteket har flere hyllemeter med bokeiermerker og ymse annet ex libris-relatert materiale, men ingen samlet oversikt. Etter stortiden ble også her interessen mindre, og det var få hender som kunne nok om de små sedlene som ble sendt inn av Ola Nordmann innimellom.

Deichman Oslo har en stor samling som det nå så smått er begynt å arbeides med; også her finnes det tusenvis av bokeiermerker uten orden.

I magasinet ved Bergen Offentlige Bibliotek står en flyttekartong, halvt bortgjemt av skam og dårlig samvittighet, som rommer Hanna Wiigs ca. 6,000 ex libris omfattende samling av norske ex libris – kanskje med den mest omfattende samlingen av bergenske merker noensinne.

Og så har vi noen småsamlinger rundt omkring, i private eller offentlige hender, stort sett udokumenterte og ofte i en litt trist tilstand. Penger er det ikke å få for dem, dessverre – men kanskje kan dokumentasjonen bidra til å øke oppmerksomheten?

Hvorfor ikke igjen et ex libris?

Interessen for – og kunnskapen om – ex libris i Norge er stort sett fraværende. Det er få igjen som aktivt samler ex libris og ex libris-litteratur, og det skrives svært sjelden og foreleses nesten aldri om tematikken.

Nå er det ikke spesielt norsk å være lite opptatt av en forholdsvis obskur og eksentrisk hobby; dette er et globalt fenomen – i den grad man kan snakke om ex libris som noe globalt. Særlig i den anglo-amerikanske delen av verden og i kontinentaleuropa finnes det fortsatt aktive ex libris-miljøer, med utøvende kunstnere og trykkere og mange samlere som interesserer seg for denne særegne kunstformen og dens historie.

Mye av aktiviteten foregår i de tyskspråklige regionene og i Øst-Europa, noe i Sør-Europa, særlig Italia. I Storbritannia, USA, Canada og Australia finnes det fremdeles ex libris-selskap som er aktive, og i Kina ser vi nå en generasjon yngre grafikere som arbeider med ex libris.

Skal man finne en kunstner som tar oppdrag og lager ex libris i dag, må man som regel til Øst-Europa – eller kjenne noen som kjenner noen, som kanskje kan tegne og trykke noe. I Norge er det knapt kunstnere som lager ex libris for tiden.

Hvordan holde seg ajour?

Er man særlig interessert, kan det lønne seg å abonnere på FISAE (Fédération Internationale des Sociétés d’Amateurs d’Ex-Libris) sitt nyhetsbrev, som sendes ut på flere språk annenhver uke av Klaus Rödel (send epost til klaus@roedel.dk).

Man kan lese om norske ex libris – på engelsk – på min blogg Norwegian Exlibris (https://www.exlibris.hypotheses.org), eller om ex libris generelt – på tysk – på nettsidene til Det tyske exlibris-selskap D.E.G. e.V. (https://exlibris-deg.de/).

Bibliografi

• Riksprogram [radio] 8. Desember 1939: Ex Libris ved Hugo Høgdahl. (1939). Hallo! Hallo! Kringkastingselskapets programblad, 14(48), 34–35.
• Bentzen, H. (1935). Reklameforeningens bibliotek. Propaganda, 13(5), 168–169.
• Bibliofil (pseudonym). (1929). Ex Libris. I Fabritiana (s. 10–11). Fabritius & Sønners boktrykkeri Oslo.
• Boeck, A. (1939, 12. desember). Radiokronikk. Aftenposten, 2.
• Borchgrevink, L. (1961). Våre Samlere XIX: Ludvig Borchgrevink. Nordisk Exlibris Tidsskrift, 13(4), 107–108.
• Dahl, A. (1942). Ex Libris-utstillingen 1942. Kristiania Kemigrafiske Anstalt A/S. Håndlaget album med adresse til Hugo Høgdahl.
• Eriksen, S. (1942). Ex-libris. Urd, 46(41), 741–742.
• Ex libris. (1953). Barnas avis, 2(3), 5.
• Gade, G. (1917). Norwegian Exlibris. Seaver-Howland Press.
• Grosch, H. (1928, 17. mars). Kunstindustrimuseets bibliotek og dets «Ex libris»-samling. Aftenposten, 5.
• Ht. (1928, 25. februar). Litt om ex libris. Aftenposten, 4.
• Hz. (1920, 8. april). Nye utstillinger. Morgenbladet, 3.
• Høgdahl, H. (1946). Norske ex libris og andre bokeiermerker. Fra biskop Arne Sigurdsson til Gerhard Munthe. Oscar Andersens Boktrykkeri.
• Høgdahl, H. (1947). Moderne Norske Exlibris-Kunstnere I: Albert Jærn. Nordisk Exlibris Tidsskrift, 2(4), 37–42.
• Høgdahl, H. (1959). Våre Samlere XII: Hugo Høgdahl. Nordisk Exlibris Tidsskrift, 11(3), 106–108.
• Høgdahl, H. (1937). Ingenting eller Ex Libris. Bøkenes identifikasjonsmerke. Vi selv og våre hjem, 20, 21, 46.
• Høgdahl, H. (1940, 28. desember). [Om bokeiermerker]. Morgenposten.
• Hølaas, O. (1928, 3. februar). [anmeldelse av Albert Jærn: Exlibris mappe 1928]. Tidens Tegn.
• I. D. (1928, 9. februar). Ex Libris. Nationen. landmandspostens Dagutgave. Organ for Norges Bondelag, 7.
• Iversen, R. & Schyberg, T. B. (1948). Norske Ex Libris Signaturer. Snorre A/S.
• Jaer, O. (1960). Våre Samlere XV: Olaf Jaer. Nordisk Exlibris Tidsskrift, 12(3), 47.
• Jærn, A. (1928). Ex Libris. Håndlaget hefte med 10 oppklebede original ex libris. Oslo 1928, 20 numm ex., Utfort av tegneren selv. Albert Jærn.
• Jærn, A. (1937). Ex Libris. 23 oppklebede original exlibris med innledning av Hugo Høgdahl. 225 numm. ex. Olaf Norlis Forlag; Nikolai Olsens Boktrykkeri.
• Jærn, A. (1945). Og så kom befrierne. Ekko Forlag.
• Larsen, R. (1952). Hugo Høgdahl 60 år. Krebsen. Norske bokhandlermedhjelperes blad, 43(1), 3–5.
• Litt om ex libris. (1953). Barnas avis, 2(7), 4.
• Litt om ex libris. Den monsomme gamle skik, som igjen er tat op. (1928, 21. april). Morgenbladet, 5.
• Min hobby: Hva vi samler på. (1953). Barnas avis, 2(32), 5.
• Møst, S. (1952). Kunst på arbeidsplassen og hjemme hos riksantikvar, dr. Harry Fett. Telegrafbladet – Telegraf og Telefon, 7(7), 168–170.
• Nilssen, J. (1920, 8. april). Sort og hvitt hos Blomqvist. Dagbladet, 3.
• Norske Ex Libris. (1928, 17. februar). Aftenposten, 4.
• Reidar Strømmes Ex Libris. (1950). Hundeavisen. Om hunder og hundevilt og om menneskets kamp mot statsmakten, 3(30/31), 241.
• [Anmeldelse] Ex libris Albert Jærn. (1928, 3. februar). Dagbladet, 3.
• Scheibler, H. (Red.). (1929). Fabritiana 10. Fabritius & sønner.
• Schyberg, T. B. (1957). Vore Samlere – III: Thor Bjørn Schyberg. Nordisk Exlibris Tidsskrift, 9(1), 74–75.
• Schyberg, T. B. (1958). Våre Samlere IX: Et intervju med Henry Schjærven. Nordisk Exlibris Tidsskrift, 10(3), 44–45.
• Schyberg, T. B. (1974). Norske exlibris: fortegnelse over 8650 norske exlibris. Exlibristen.
• Schyberg, T. B. (Red.). (1978). 20 Exlibris af tegneren, maleren og grafikeren Albert Jærn.
• Skullerud, T. (1957). Vore Samlere V: Thor Skullerud. Nordisk Exlibris Tidsskrift, 9(3), 111–112.
• Sportfiskerens Ex Libris. (1946). Fiskesport. Organ for Sportsfisket i Norge, 10, 32–34.
• Tveit, Å. K. (2022, 1. mars). Hanna Wiig (1885–1959) og modernitetens barnebibliotek. Bok og Bibliotek.https://www.bokogbibliotek.no/aktuelt/hanna-wiig-18851959-og-modernitetens-barnebibliotek/183053
• Wang, O. (1942). Norske Ex Libris. H. Hagerups forlag.
• Wiig, H. (Hanken). (1951). Norske Topografiske Exlibris I: Bergen. Nordisk Exlibris Tidsskrift, 4(1), 1–7.

---

The text only may be used under licence Creative Commons Attribution 4.0 International. All other elements (illustrations, imported files) are “All rights reserved”, unless otherwise stated.

---

---